GOD SAK, BRUTT LOV – HVEM AVGJØR AT SAKEN ER GOD NOK?
I EGRON ER LOVEN LIK FOR ALLE. ELLER ER DEN DET? NÅR NOEN BLOKKERER EN VEI ELLER LENKER SEG FAST I EN RESEPSJON, BLIR DE KALT MODIGE – SÅ LENGE SAKEN ER DEN «RIKTIGE».
Det er en grunntanke i et demokrati at vi ikke tar loven i egne hender.
Vi stemmer. Vi skriver leserinnlegg. Vi går i tog med plakater. Vi prøver å overbevise naboen. Og hvis vi taper, prøver vi igjen ved neste valg.
Men stadig oftere hører vi en annen melding: Hvis saken er viktig nok, er det greit å bryte reglene.
HVEM HAR FASITEN?
Problemet er enkelt. Alle synes at sin egen sak er god.
Den som stenger en motorvei for klimaet, synes det. Den som nekter å følge et vedtak han mener er urettferdig, synes det også.
Vi spør bare: Hvem skal avgjøre hvilken sak som er god nok til å gi fritak fra loven? Politiet? Dommeren? Kommentatorene?
ELLER DEN SOM ROPER HØYEST?
TO SETT REGLER
Når en aksjonist med «riktig» budskap bærer en tom bensinkanne ut av et departement, får han ofte et forståelsesfullt intervju i riksmediene. Noen politikere på Tinget roser til og med motet.
Prøv det samme med et budskap makta ikke liker. Da heter det plutselig «trussel mot demokratiet».
Er det loven som gjelder i Egron, eller er det meningen bak?
OM SAKEN IKKE VAR GOD LIKEVEL?
Historien er full av saker som så skuddsikre ut i sin tid, men som ettertiden så annerledes på.
Hvis vi først har godtatt at en god sak gir rett til å bryte loven, hva skjer når det viser seg at saken ikke var så god? Får de som ble rammet, en unnskyldning? Får de erstatning?
Eller er det for sent?
VI SPØR BARE
Hvor mange aksjoner har myndighetene latt passere fordi budskapet var populært? Får andre som bryter de samme reglene, de samme reaksjonene? Og hva sier vi til barna våre om å følge reglene, når voksne blir hyllet for å la være?
En rettsstat tåler uenighet. Den tåler ikke at loven gjelder bare for dem man er uenig med.
SKAL LOVEN VÆRE LIK FOR ALLE – ELLER BARE FOR DE MED FEIL MENING?
Sannhetens bauta – vi ser etter det som skjer bak kulissene.