GREI SKYPLATTFORM – HVEM HAR SOLGT DEN DIGITALE FREMTIDEN VÅR?!
FØRST SKULLE DE GJØRE LIVET VÅRT ENKLERE. NÅ VIL VI VITE HVEM SOM FAKTISK SITTER MED MAKTEN!
De kalte det DIGITALISERING.
De kalte det EFFEKTIVISERING.
De lovet raskere tjenester, mindre byråkrati og en kommune rustet for fremtiden.
Men nå begynner de ubehagelige spørsmålene å dukke opp.
Tempeltangen Tidene har publisert en ny artikkel om kommunens avtale med Grei Skyplattform. Der kommer det frem at både innbyggere og lokalpolitikere etterlyser større åpenhet rundt anskaffelsen.
HVORFOR FÅR IKKE INNBYGGERNE FULLT INNSYN I HVORDAN DEN DIGITALE FREMTIDEN DERES ER BLITT BESTEMT?
Sannhetens bauta har stilt spørsmål ved dette lenge.
Nå stiller flere de samme spørsmålene.
HVEM BESTEMTE AT GREI SKYPLATTFORM SKULLE FÅ KONTRAKTEN?
Kommunen hevder at leverandøren ble valgt etter en samlet vurdering av funksjonalitet, sikkerhet, kostnader og kommunens behov.
En SAMLET VURDERING?
Hva betyr egentlig det?
Hvem deltok i vurderingen?
Hvilke andre leverandører ble vurdert?
Hvem fastsatte kriteriene?
Og hvem har økonomiske eller profesjonelle forbindelser til aktørene som var involvert?
HVEM KONTROLLERER AT DE SOM DELER UT KONTRAKTENE, IKKE SAMTIDIG KONTROLLERER HVEM SOM FÅR DEM?
Den nye avisartikkelen omtaler også spørsmål om hvorvidt anskaffelsen fullt ut har fulgt regelverket.
Det gjør innsyn i konkurransegrunnlag, evalueringer og beslutningsprotokoller enda viktigere.
For dersom prosessen har vært ryddig, burde dokumentasjonen kunne vise det.
HVORFOR SKAL INNBYGGERNE NØYE SEG MED ORDET «TILLIT» NÅR DE KAN FÅ SE DOKUMENTENE?
DE KALLER DET SERVICE. MEN HVEM FÅR KONTROLLEN?
Grei Skyplattform blir en del av infrastrukturen som kommunale tjenester bygger på.
Digitale identiteter. Innbyggerportaler. Informasjonsdeling. Tilgangsstyring.
Det høres praktisk ut.
Men makten over digitale systemer er ikke bare et teknologisk spørsmål.
Det er også et spørsmål om hvem som kan bestemme hvordan innbyggerne får tilgang til offentlige tjenester.
HVA SKJER DERSOM ALLE VEIER TIL KOMMUNEN TIL SLUTT GÅR GJENNOM DE SAMME DIGITALE PORTENE?
Hva skjer med dem som ikke ønsker å bruke løsningene?
Hva skjer når systemene stanser?
Hva skjer dersom kommunen mister kompetansen som trengs for å drive tjenestene uten leverandøren?
Og hvor lett blir det å bytte leverandør når alle systemene først er koblet sammen?
EN DIGITAL GRUNNMUR KAN GI TRYGGHET. MEN DEN KAN OGSÅ SKAPE AVHENGIGHET.
DE ELDRE BLIR LOVET AT INGEN SKAL GLEMMES
Ifølge Tempeltangen Tidene lover kommunen at tradisjonelle kontaktkanaler skal videreføres.
Telefon. Skranke. Personlig kontakt.
Men hva skjer dersom disse alternativene gradvis får mindre ressurser?
Først oppfordres innbyggerne til å bruke digitale løsninger.
Deretter blir det færre ansatte som kan hjelpe personlig.
Til slutt kan det digitale alternativet bli det eneste reelt tilgjengelige.
ER DET SLIK FRIVILLIGHET GRADVIS KAN BLI TIL TVANG?
En innbygger som trenger hjelp, skal ikke være avhengig av å beherske et bestemt datasystem.
Digitalisering må ikke bli en unnskyldning for å gjøre offentlig hjelp mindre tilgjengelig.
HVEM EIER SPORNE ETTER OSS?
Når vi logger inn i digitale tjenester, etterlater vi oss informasjon.
Tidspunkter. Brukeridentiteter. Aktivitet i systemene.
Slik informasjon kan være nødvendig for sikkerhet og drift.
Men hva skjer dersom informasjon fra ulike tjenester sammenstilles?
Hvem har tilgang?
Hvor lenge lagres opplysningene?
Kan eksterne leverandører se persondata, eller arbeider de bare med tekniske systemer uten tilgang til innholdet?
HVOR GÅR GRENSEN MELLOM Å BESKYTTE INNBYGGERNE OG Å BYGGE SYSTEMER SOM KAN KARTLEGGE DEM?
Dette er spørsmål som fortjener tekniske og juridiske svar.
Ikke bare politiske forsikringer.
NÅ BEGYNNER OGSÅ INNBYGGERNE Å SPØRRE
I kommentarfeltet til Tempeltangen Tidene etterlyser innbyggeren Roy Fredheim innsyn i papirene bak anskaffelsen og hva kommunen faktisk betaler.
Han stiller også spørsmål ved avisens bruk av anonyme henvisninger til kritikere.
Det er en interessant innvending.
For hvem er egentlig disse kritikerne?
Hvilke dokumenter bygger de på?
Hva mener lokalpolitikerne som har bedt om mer åpenhet?
Og hvorfor får ikke innbyggerne en mer detaljert gjennomgang av beslutningen?
Sannhetens bauta har også lagt igjen spørsmål om DIGITAL KONTROLL og hvem som tjener på satsingen.
DET ER IKKE NOK Å FORTELLE FOLK AT ALT ER UNDER KONTROLL. MAN MÅ KUNNE VISE HVORDAN KONTROLLEN FUNGERER.
HVEM SITTER EGENTLIG BAK KULISSENE?
Vi ser et stadig mer omfattende digitaliseringsprosjekt.
Vi ser avtaler med private teknologiselskaper.
Vi ser løfter om effektivisering.
Og vi ser spørsmål om anskaffelser, kostnader, tilgang og innbyggernes rettigheter.
Hva binder disse spørsmålene sammen?
MAKTEN OVER DEN DIGITALE INFRASTRUKTUREN.
Det er lett å presentere digitalisering som en teknisk oppgradering.
Men den som utformer infrastrukturen, kan også få betydelig innflytelse over hvordan tjenestene utvikles.
Derfor må kommunen kunne vise hvem som bestemmer over løsningene, hvem som eier dataene, og hvilke rettigheter innbyggerne beholder.
SANNHETENS BAUTA SER BAK KULISSENE!
Vi lar oss ikke overbevise av flotte presentasjoner.
Vi lar oss ikke imponere av ordet FREMSKRITT.
Vi aksepterer ikke at innsyn i offentlige beslutninger skal erstattes av forsikringer om at alt har gått riktig for seg.
Vi ønsker svar på hva avtalen koster, hvem som vurderte leverandøren, hvilke rettigheter selskapet har, og hvordan kommunen kan beholde kontrollen over egne tjenester.
HVEM HOLDER I NØKLENE?
HVEM KONTROLLERER INFORMASJONEN?
HVEM TJENER PÅ AVTALENE?
OG HVEM PASSER PÅ AT INNBYGGERNES RETTIGHETER IKKE FORSVINNER I DIGITALISERINGENS NAVN?
Sannhetens bauta kommer til å fortsette å stille disse spørsmålene.
FOR EN SMART KOMMUNE ER IKKE NØDVENDIGVIS EN FRI KOMMUNE.
OG FREMTIDEN BØR IKKE OVERLATES TIL DEM SOM BER OSS STOLE PÅ DEM UTEN Å VISE OSS HVORFOR.
SANNHETENS BAUTA – VI SER BAK KULISSENE, VI FØLGER SPORENE, OG VI STILLER SPØRSMÅLENE ANDRE LAR LIGGE!